FANTOMSMERTER

Siden 2009 har Elisabeth Engen, Astrid Findreng og Grethe Britt Fredriksen utviklet et kunstfaglig samarbeid som har resultert i en utstillingsrekke de kaller Moderne ruiner. I Moderne ruiner dokumenterer de noen av våre menneskelige spor slik de viser seg etter oss; de etterlatte stedene, husa, rommene og tingene. Dette vi hadde og brukte, dette som fortalte om hvem vi var, som materialiserte bærere av en annen slags arkeologi. Med fremragende tekniske ferdigheter formes scener, tablåer, animasjoner og gjenstander som leder oss inn til disse minnene vi alle har med oss; et mangfold av minner som inneholder både uro og en slags fantomsmerte.
Gjennom hele etterkrigstida har samfunnet blitt redesignet i kontinuerlige moderniseringsprosesser, langsomt, stadig og ubønnhørlig sigende, ispedd brutalt instrumentelle rykk i form av plutselige sammenslåinger, fusjoner og strukturelle rasjonaliseringer. Avvikling, nedlegging og fraflytting har vært den bivirkning vi har måttet leve med, en bivirkning det ikke finnes medisin for. For noen mennesker har utvikling blitt ensbetydende med tap av sted, røtter og eksistensiell identitet. Man går videre som noen man ikke er og aldri vil lykkes i å bli. Det er en dominant og ubønnhørlig prosess som går for seg, der overflødighet defineres ut fra andre slags standarder enn at «alle skal med».
De moderne ruinene snakker til oss om dette nylig levde livet som ikke lengre er. Teknisk sett byr utstillingene på svært imponerende arbeider. Fylt av omtanke for de vare sporene etter det levende, er former og farger pixslet inn. Det digitale håndverket lar mønstre og overflater gjenforene oss med dette tapet vi stadig kjenner murringen fra. Animasjonene er møysommelig bygget opp på basis av foto, lagt inn og omskapt til film. Med talent for det omhyggelige arbeids detaljer inneholder utstillingen også modeller og iscenesettelser som er framstilt analogt, med et suverent håndlaget nærvær. Innsiktsfull bruk av effekter med lys bidrar til at objektene pulserer som av levende liv. Det nære samarbeidet mellom de tre gir utstillingene om de Moderne ruiner både bredde, dybde og store refleksjonsrom.
Men gjenglemt på en sandstrand et sted vi en gang var, ligger en velta plaststol, og Historiens engel feier over horisonten: -engelen som har ansiktet vendt mot den intenst pågående dramatiske ruin- og minneproduksjonen som fortiden består av. Men driveren av dramaet er selve framskrittets dynamikk, slik den tysk-jødiske filosof og forfatter Walter Benjamin diktet om Historiens engel at :
 « Den har ansiktet vendt mot fortiden. Der hvor en kjede av begivenheter framtrer for oss, der ser den en eneste katastrofe som uopphørlig dynger ruiner på ruiner og kaster dem for dens føtter. Den ville nok stanse opp, vekke de døde og føye sammen ødeleggelsene. Men det blåser en storm fra paradiset; den har fått tak i vingene og den er så sterk at engelen ikke mer kan folde dem sammen. [...] Denne stormen er det vi kaller framskrittet.»

Små deler av oss vil for all tid bli igjen der ute i ingenmannslandet av ruiner, ødemark og forgjengelighetens tap. I sine arbeider, som de kaller Moderne ruiner, kan vi oppleve at Engen, Findreng og Fredriksen synliggjør tapet for oss, et lite smertens øyeblikk til,- dette forgjengelige som tidens tann tvinger oss til å gi slipp på.

Nesna, Oktober 2015

Liv Mildrid Gjernes
Førsteamanuensis (NBK)
Kunst og håndverk
NORD Universitet ( POOLEN J )