//Moderne ruiner på Agder Kunstsenter//

Utstillingen Moderne ruiner på Agder Kunstsenter er en utforskning av vår tids arkeologi – for hva kommer egentlig til å stå igjen etter oss når vi forsvinner? Den trondheimsbaserte kunstnergruppen Elisabeth Engen, Astrid Findreng og Grethe Britt Fredriksen tar utgangspunkt i steder som fabrikken, skogen og hjemmene våre for å belyse denne tematikken i en tankevekkende utstilling.

Fraværet av mennesker

Det mest oppsiktsvekkende ved Moderne ruiner er det komplette fraværet av mennesker i de ulike verkene. Tablået Ulmelampe viser en skogsryddeplass med nakne, utbrente trestammer. Lyset i horisonten er blekt, og restene av et bål ulmer på marken. Og hvis vil lukter etter kjenner vi svak bål lukt. Marinebilde viser et åpent hav med spor av vrakgods. En pulserende lampe lik et fyrtårn blinker langt der ute. Og i Kuppel titter vi inn i et øde rom der en ensom lyspære lyser fra taket og en liten gul stol står alene i et hjørne. Denne bevisste dvelingen ved tomheten og på fravær maner på glitrende vis frem tanken på nettopp hva som skjer når vi menneskene ikke lenger er der for å sette spor.
Den mest virkningsfulle av verkene i dette henseende er kanskje 3D-animasjonen Expirator som vises på storskjerm i et eget rom. Her ser vi en animasjon fra Marnar Verk i Mandal før fabrikken ble revet. Filmen åpner med å vise fabrikkens eksteriør for så å zoome seg inn i de ulike rommene og hallene. Vi ser vannspeil og oljesøl, rustne rør og tegn fra menneskene som før oppholdt seg i disse rommene: hyllene hvor arbeiderne la hanskene sine, datamaskinene, og fargerike permer. Filmen er animert og etterligner billedspråket til dataspillene. Måten en allvitende forteller beveger seg igjennom rommene på minner sterkt om hovedpersonene i skytespillene som går på jakt etter neste offer. Denne jakten og den rastløse vandringene gjennom de øde rommene fremkaller sterk uro, og understøttes av den dramatiske musikken til Hilde Marie Holsen. Lyden fra animasjonen ligger også som lydteppe i hele utstillingen og preger alle tablåene med denne urolige stemningen vi kjenner fra spill-estetikken.

Forvrengte fremtidsrom

Utstillingen har også en fascinerende lekenhet i hvordan disse moderne ruinene er iscenesatt. Selve gallerirommet til Agder Kunstsenter er bygget om som en kulisse der de ærverdige rosettene i taket, en ny døråpning, og en helt ny vegg danner bakteppet for installasjonene Lysekronefragment, Terskel, og Stue. Lysekronen ser ut som den har krasjet i bakken, den tilsynelatende hverdagslige Terskelen er badet i spotlightlys, og Stue viser et halsbrekkende perspektivisk rom der linjene er forvridd slik at det rykker i synsnervene. Eksentriske vinkler, speilinger, krumninger, lys- og lydeffekter gjør at stedene oppleves både annerledes og forvrengt. Og denne annerledesheter er med på å skape avstand mellom oss og stedene: det er som om vi ser inn i fremtidens rom der vi ikke lenger finnes. Sammen gir dette moderne momento mori prosjektet rom for ettertanke om hva slags ruiner vi kommer til å etterlate oss.

Til slutt en liten fotnote om kjønn og kunst. Det er fascinerende at denne modne kvinnetrioen så autorativt bruker elementer fra dataestetikk og fra tradisjonelt mannsdominerte arenaer. Som om kjønnsforskjellene i kunstverdenen også var en ruin fra fortiden.
Frida Forsgren / Fedrelandsvenn

//Når omgivelser forsvinner//
Du har kanskje opplevd å komme tilbake til et sted etter mange år og så ikke kjenne det igjen, som i en drøm. Kanskje er det fordi man har omskapt stedet i minnene, eller kanskje er det fordi stedet er forandret av naturen eller av menneskene som bor der. Tiden kan forandre et sted. Trær vokser, bygninger forfaller eller blir revet og noe nytt bygges opp. Bygninger kan oppleves som bestandige, slik også naturen kan oppleves som bestandig fordi forandringer skjer så langsomt. Men kanskje nå mer enn noen gang, har vi en følelse av at naturen og tingene rundt oss forandrer seg fortere og fortere. Klimaet endrer naturen. Nye måter å arbeide og bo på, forandrer boligbebyggelsen vår. Nye produksjonsmetoder gjør at gamle metoder og dermed også gamle maskiner og fabrikker blir forlatt.
De tre kunstnerne Elisabeth Engen, Astrid Findreng og Grethe Britt Fredriksen har hver for seg arbeidet med ulike former og metoder i henholdvis tre, maleri, fotografi og installasjoner. I prosjektet Moderne ruiner forener de tre sine arbeidsfelt og undersøker steder, bygninger og tingene rundt seg. Fabrikker som skal rives, møbler og kjøretøy som folk har satt fra seg, rom med spesielle bruksområder som tilfluktsrom og klasserom, blir fotografert og malt, og deretter 3D-animert. Elementer fra stedene blir uthevet og satt inn i tablåer eller opptrer som deler av installasjoner.
For mange vil 3D-animasjoner og modeller av bygninger og gjenstander representere noe som ennå ikke er skapt. En arkitekt eller designer vil vise fram en idé; det som er tenkt at skal ta form i det virkelige rommet. Men hos Engen, Findreng og Fredriksen blir det som er ugjenkallelig forbi portrettert i modeller og 3D-animasjon. Dette skaper en følelse av at tid og rom er snudd opp ned, og stiller spørsmål ved hva vi tar vare på, hva vi forkaster og hvordan vi forholder oss til vår nære fortid. Kanskje vil noe vi har sett på som umoderne, gammelt og stygt fremstå som vakkert eller viktig å ta vare på?
Når omgivelser forsvinner, forandres også noe i oss selv. Som menneske knytter jeg tankene mine til kroppen min, og den finnes i et rom, på et sted. Det jeg omgir meg med, preger og former meg på samme måten som jeg preger og former omgivelsene mine. Det visuelle uttrykket og estetiske preget på et bygg for eksempel, vil gi et avtrykk i menneskene som daglig bor i det, passerer det eller har utsikt til det. Derfor minner Engen, Findreng og Fredriksen oss på at selv om alt er forgjengelig, selv om alt, også deg selv, en dag ugjenkallelig vil være borte, så finnes fortsatt minnene og skygger av minnene.
Mirjam Kristensen, forfatter