| |
[19.FEBRUAR 2019]
Elisabeth Engen, Astrid Findreng og Grethe Britt Fredriksen: Gruppen "moderne ruiner", stiller ut på Babel i februar 2019.
Foto fra utstillingen: Grethe B Fredriksen/Moderne ruiner
 |
|
//Når omgivelser forsvinner//
Du har kanskje opplevd å komme tilbake til et sted etter mange år og så ikke kjenne det igjen, som i en drøm. Kanskje er det fordi man har omskapt stedet i minnene, eller kanskje er det fordi stedet er forandret av naturen eller av menneskene som bor der. Tiden kan forandre et sted. Trær vokser, bygninger forfaller eller blir revet og noe nytt bygges opp. Bygninger kan oppleves som bestandige, slik også naturen kan oppleves som bestandig fordi forandringer skjer så langsomt. Men kanskje nå mer enn noen gang, har vi en følelse av at naturen og tingene rundt oss forandrer seg fortere og fortere. Klimaet endrer naturen. Nye måter å arbeide og bo på, forandrer boligbebyggelsen vår. Nye produksjonsmetoder gjør at gamle metoder og dermed også gamle maskiner og fabrikker blir forlatt.
De tre kunstnerne Elisabeth Engen, Astrid Findreng og Grethe Britt Fredriksen har hver for seg arbeidet med ulike former og metoder i henholdvis tre, maleri, fotografi og installasjoner. I prosjektet Moderne ruiner forener de tre sine arbeidsfelt og undersøker steder, bygninger og tingene rundt seg. Fabrikker som skal rives, møbler og kjøretøy som folk har satt fra seg, rom med spesielle bruksområder som tilfluktsrom og klasserom, blir fotografert og malt, og deretter 3D-animert. Elementer fra stedene blir uthevet og satt inn i tablåer eller opptrer som deler av installasjoner.
For mange vil 3D-animasjoner og modeller av bygninger og gjenstander representere noe som ennå ikke er skapt. En arkitekt eller designer vil vise fram en idé; det som er tenkt at skal ta form i det virkelige rommet. Men hos Engen, Findreng og Fredriksen blir det som er ugjenkallelig forbi portrettert i modeller og 3D-animasjon. Dette skaper en følelse av at tid og rom er snudd opp ned, og stiller spørsmål ved hva vi tar vare på, hva vi forkaster og hvordan vi forholder oss til vår nære fortid. Kanskje vil noe vi har sett på som umoderne, gammelt og stygt fremstå som vakkert eller viktig å ta vare på?
Når omgivelser forsvinner, forandres også noe i oss selv. Som menneske knytter jeg tankene mine til kroppen min, og den finnes i et rom, på et sted. Det jeg omgir meg med, preger og former meg på samme måten som jeg preger og former omgivelsene mine. Det visuelle uttrykket og estetiske preget på et bygg for eksempel, vil gi et avtrykk i menneskene som daglig bor i det, passerer det eller har utsikt til det. Derfor minner Engen, Findreng og Fredriksen oss på at selv om alt er forgjengelig, selv om alt, også deg selv, en dag ugjenkallelig vil være borte, så finnes fortsatt minnene og skygger av minnene.
Mirjam Kristensen, forfatter |
|
|
|
|
|
